På to hjul i tre land

Denne uken har jeg syklet gjennom tre land på én dag. Noen bragd er det ikke med start i franske Nice, mål i italienske San Remo og forsering av et lite fyrstedømme underveis. Men jeg kan si at jeg har syklet fra Frankrike til Italia via Monaco.

Inspirasjonen til denne turen kom da jeg leste Lars Saabye Christensens novelle om skoleeleven som gjennomførte en lengre sykkeltur for å kunne fremføre én setning på fransk. Rett før sommerferien oppfordret læreren elevene til å fortelle hva de hadde brukt sommerukene til i første fransktime i august. Novellens hovedperson pønsket ut dette: ”J’ai fait de la bicyclette d’Amsterdam à Paris.” Oversatt: ”Jeg har syklet fra Amsterdam til Paris.” Han forlot foreldrene på ferie i Nederland og syklet videre alene. Novellen har mange morsomheter der syklisten underveis går i franske språkfeller mens han tråkker seg mot målet. Til sist kan han låse sykkelen under Triumfbuen og glede seg til fremføring av setningen. Fransktimen går med til å høre på alle de andre. Så ringer det ut. Lars Saabye Christensen måtte skrive en novelle for å få sagt sin setning. Hovedpersonen og forfatteren hadde begge lektor Elgaaen som fransklærer, så forbindelsen mellom liv og diktning tør være bevist.

Frykt for engelskmenn og tunneler

Jeg har studert kart og gjort nettsøk for å finne den beste veien fra Frankrike til Italia. Tre veier finnes: Øvre, midtre og nedre. Vi velger den nederste langs kysten og svinger ut på Promenade des Anglais i Nice etter frokosten. Solen skinner, og det er varmt. Folk bader, og vi sykler mens vi har øyekontakt med Middelhavet.

På et blunk er vi i Villefranche-sur-Mer. Vi suser forbi palmer og hus og kommer til Beaulieu, som hvisker ”vakkert sted”. Er ikke det casinoet der halliken og kjeltringen Negrescu i TV-serien ”Riviera” holder til? Ha! Vi lar pedalene gå gjennom Cap d’Ail, Eze-sur-Mer og Saint-Laurent-sur-Mer.

Med litt fart går vekslingene mellom skiltene langs veien fort. Danger de mort og hôtel du charme, dødsfare og sjarmerende hotell om hverandre. Det bjeffes fra hundenisjer, som er det franske ordet for hundehus (niche à chien). Vi hører lyden av håndverkere som jobber off season og ikke har det travelt. Bølgene er lange og slake, og trafikken er mer dempet enn i den hektiske sommersesongen. Likevel tenker vi at venstrevante engelskmenn i franske leiebiler fort kan glemme seg, og vi er mer skjerpet i trafikken enn hjemme.

Veien fra Frankrike til Italia har mange tunneler. Noen steder er det er lagt en smal løype utenom. Som den vennlige skiltingen mot Hôtel Cap Esterel ved Eze-sur-Mer. Lang og mørk tunnel i bytte med fugler, blomsterbusker og et smijernsgjerde mot himmel og hav.

Trøbbel i Monaco

Vi nærmer oss Monaco og skulle gjerne syklet utenom. Det går kanskje greit for dem med skatteanliggender, men fyrstedømmet betyr trøbbel for syklister. Man kan sykle seg bort og bruke mye tid i lilleputtstaten. Tett trafikk, gågater, heiser og rulletrapper er ikke syklisters drøm. Linjelekre biler og båter veier ikke opp.  

Brått er vi der. Du skjønner at du er i Monaco når du ser baksiden av fyrstepalasset oppå klippen.

Jeg vurderer å trekke sykkelen de mange trappetrinnene opp til Albert II og fyrstepalasset for Sturle Scholz Nærøs skyld. Den penneføre Aftenposten-journalisten hadde en gang fyrstedømmet som tema i egen spalte. Avtalen er at jeg rapporterer når jeg er i strøket. Man kan aldri vite annet enn at det ikke er som man tror bak vegger, vinduer og gardiner. Men jeg gjorde det for noen måneder siden og lar det være. Bildet har jeg. Vi finner midtre vei derifra.  

Over til Italia

Middelhavet er intenst klart ved strandpromenaden gjennom Menton. Vi stoppet her for et måltid sist vi hadde tenkt oss til Italia og kom ikke videre.

Multikunstneren Jean Cocteaus museum ligger ved en skulpturpark med elegante damer på sokkel. Museumsbesøk får det bli en annen gang. Like bortenfor der vi tror at promenaden slutter, fortsetter den, bredere og finere. Engelskmennenes ferieby er i dag falmet, men extreme makeover pågår.

Vi sykler inn i Italia, og 100 meter over grensen blir det brått mørkt. Inn i tunnelen med oss. En liten lykt foran på sykkelen og en refleksstripe bak er ikke nok. Store refleksskilt i tunnelene tvinger oss ut i veibanen. Lufttrykket fra lastebiler og småbiler som kjører farlig nær gjør det til en ubehagelig stund. Men det er ingen vei tilbake. Reisefølget kommer borti et refleksskilt og klarer å hoppe av sykkelen, som smeller i bakken. Han strekker leggmusklene raskt og setter seg opp på sykkelsetet igjen. Tunneler er ikke stoppesteder.

Raskt kommer vi til Latte, en liten forstad til byen Ventimiglia. Like fort som i virkeligheten er det slutt på Latte, og vi er klare for noen mil langs den liguriske kyst. Det bør gå raskt. Men. Flere steder er fortauskanten skyhøy på venstre side, sykkelsonen bare litt bredere enn sykkelstyret og Tornerose-hekken kjempehøy på høyre side. Det er som å sykle på stiletthæler. Dessuten er veiene smalere og mer svingete, og farten på bilene er villere. En Maria-skulptur i rundkjøringen mildner inntrykket.

I Ventimiglia sykler vi strandpromenaden og håper at veien går videre. Vi passerer en Michelin-restaurant som heter Marco Polo. Så er det stopp. Foran oss er det vann, men vi gjør vi som mannen restauranten er oppkalt etter og velger sjøveien. Syklene trekkes over sand og strand, og etter et par kilometer finner vi igjen en strandpromenade vi kan bruke. Langt der fremme stikker silhuetten av en kirke opp, og retningen er gitt.

I enden av småbyen Bordighera er det slutt igjen. Vi må ut på sterkt trafikkert vei til tettstedet Ospedaletti. Der finner vi "pista cicliable”, som vi har ventet på. En gammel jernbanestrekning langs havet er omgjort til sykkelvei. Denne bilfrie strekningen er en lykkestund på turen, ikke minst med en flere kilometer lang tunnel, opplyst og bred. Slik cruiser vi inn til San Remo og dagens mål. Med tidligere start kunne vi ha fulgt den til byen San Lorenzo al Mare.

I mål - og en retur

San Remo er en flott kystby, men ikke på høyde med steder vi har passert. Å være underveis er viktigere enn å nå målet, det vet vi jo. Vi stiger av sykkelen og spiser pizza. Etter hvert gjør vi oss klare for hjemreisen, som vi på forhånd har bestemt at vi tar med tog. ”There is no railway station here,” sier servitrise Aurelia på engelsk med heftig italiensk aksent. Jeg tar ikke et dårlig svar for et svar og spør en annen. Så er det plutselig igjen en stazione i denne byen, og vi drar dit.

Tunnelen til togsporene på stasjonen er lang. Reisefølget mitt tenker at han vil sykle inne på stasjonen. Jeg sier nei og minner om at jeg prøvde en gang i Berlin. Jeg fikk en tysk overhaling som gjallet i stasjonsveggene og satte seg fast i minnet. Man sykler ikke inne på Oslo S heller, mumler jeg. Men han er egenrådig nå og sier at han ikke har sett noe forbudsskilt mot stasjonssykling. Idet han setter seg på sykkelsetet og tråkker til, blir det spetakkel fra en uniformert stasjonsansatt. Italiensk er i denne stund ikke et nydelig språk. Vi gjenkjenner ikke et eneste ord, men innholdet er til å begripe. Reisefølget triller videre derifra, litt etter meg.

Det skulle ha vært en togtur hjem med ett bytte ved landegrensen. En gasseksplosjon på fransk side gjør at togene ikke går. Så står vi der i mørket med sykler på en italiensk stasjon. Etter et par timer kommer en buss og tar oss med. I farten klarer reisefølget mitt å miste en veske med pass, penger og nøkler i, som en våken politimann heldigvis finner. Vi ankommer togstasjonen i Nice med buss. Der setter vi oss på sykkelen og triller mot en rekke av enveiskjørte gater til vår franske bopel. Klokken er 23.00, det er 21 grader og midt i oktober. Og jeg kan si og skrive at jeg har syklet fra Frankrike til Italia via Monaco. På én dag. J’ai fait de la bicyclette de la France à l’Italie.  

‍