Å gå i et kloster

Jeg bor i et kloster i utkanten av den lille italienske klippebyen Trevi. Mitt anliggende er et kurs av en ukes varighet. Men dette skal handle om det å gå i og rundt et gammelt kloster.

Abbazia di San Pietro ligger på det lille stedet Bovara. En prikk på kartet mellom Firenze og Roma, i frodige Umbria. Midt i Italias grønne hjerte.

En brunmalt treport er inngangen til en annen tid og en lukket verden. Porten må åpnes og låses med fem omdreininger. Kneppene gir gjenlyd i klosterets indre gård. Der er det anlagt en liten hage med trær, friserte busker og en uttørket brønn, rammet inn av en søylegang. På galleriet, i klosterets andre etasje, er det også en slik gang med buer og søyler. Jeg vet det ikke ennå, men nettopp her skal jeg komme til å tilbringe en del tid hver kveld den kommende uken.

Det er et gammelt benediktinerkloster fra 1200-tallet jeg er kommet til. I inngangen står en tørrlagt vask av stein med en innskrift. Den inneholder et påbud og en storslagen forhåpning: ”Vask deg, og verden blir ren.” En påminnelse om grunnleggende ritualer i et kloster.

Det eneste vannet som er å se her nå, befinner seg i bassenget på forsiden, dandert med solsenger. Klosteret er blitt et attraktivt kurssted med fasiliteter.

Jeg skal dele rom med en god venninne under oppholdet. Vi er to som liker å være i bevegelse. En uke i kloster uten treningsrom og med få veier rundt gjør at vi må være kreative. Målet er 10 000 skritt og en treningsøkt hver dag. Kroppen skal også ha sitt på et sted som dette.

En lang og bratt trapp må forseres med kofferter. De av oss som bor på toppen angrer på alt vi har tatt med. Men på hver av de to avsatsene mildnes vi. Fresker med Jesus og Maria slår imot oss. Og kanskje er det disippelen Peter, som klosteret er oppkalt etter. Raskt ser vi de bratte trappene som mulighet for å få opp pulsen og samle den daglige dose med skritt.

ÅPNE OG LUKKEDE ROM

Klosterets rom, klostercellene, har enkel standard med harde madrasser. Det

skal vise seg at jeg sover mer og bedre enn på lenge. Sengetøyet lukter godt. Lett beruset av den særegne atmosfære tenker jeg at det har tørket ute og tatt opp i seg luktene fra det som vokser her. Kan jeg ikke fornemme en blanding av valmuer, lavendel, oliven og sol?

I min ubetenksomhet ankom jeg klosteret i støvletter med høy hæl og hadde høyhælte sommersko i kofferten. Men også et par joggesko til bruk på klostergangenes gulv av mur og stein. - Gå barbent, sier kurslederen. Hun vet hva som duger i slike omgivelser. Oppfordringen er lett å følge. Jeg må uansett sette bort skoene. Gnagsåret på hælen etter gåturer til småbyene omkring er ikke pent. Så jeg går i sokker og snart barbent.

Klosteret har mange gjemmer. Jeg går fra rom til rom og gjør meg kjent. En diger sovesal brukes nå til arrangementer. En mørk vinkjeller med store tønner på rekke avslører at de 16 munkene som bodde i klosteret må ha produsert mer enn de kunne drikke selv. Et annet rom beviser at det ble drevet med silkeproduksjon. I nærheten finner jeg et olivenpresseri. Det rimer godt med at Umbria regnes som olivenoljens hovedstad. Abbedens rom bruker vi til samlinger på kurset. Her kan man drømme seg bort og lure på hva som har hendt, inspirert av portretter i taket. Men mest nysgjerrig er jeg på klosterets lukkede rom. De med hengelås på.

MØTE MED ET TRE

Vi som er på kurs innenfor klosterets vegger har fått en oppgave og skal oppsøke et tre utenfor. ”Gå til oliventreet og se om du får kontakt med hvor gammelt det er. Se for deg røttene og hvor langt de går. Still treet et spørsmål som handler om deg som skapende person.”

Jeg går til treet. På veien dit, i bakken rett overfor klosteret, ligger noen villaer i en veistubb. Dette er et knøttlite sted. Men gatenavnet er storslagent: Via Giuseppe Verdi, oppkalt etter én av de største italienske operakomponistene. I mitt indre arkiv spilles Aida og La traviata. Et annet lydbilde enn det som overdøver alt i denne korte gaten: Intens og fri fuglesang, tilsatt iltre hundebjeff.

Treet står inne på en olivenlund. Egentlig er det tre stammer som har vokst sammen til ett tre. Hit har folk kommet i hundrevis av år og hatt en stille stund med treet. Det føles litt underlig å gjøre dette, men det gir mening. Slik det ofte er når vi reflekterer over det som ikke er åpenbart eller gjemmer seg i våre liv. Med åpent sinn kan erkjennelsene komme.

Jeg går i ettertenksomhet tilbake til ilConvento, klosteret. Utenfor porten møter jeg to menn som har gått lenge, utstyrt med sekk, hatt og stav. El Camino? Spør den ene og håper at jeg vet hvor pilegrimsleden går. På steinmuren utenfor klosteret er det en stor gulmalt T, som leden er merket med. De kan være på vei til Assisi eller Roma. Minnesporet fra min egen gåtur langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela vekkes. Det var i år 2000, et jubelår i den katolske kirke. Min medvandrer og jeg var riktignok "juksepilegrimer", som også tok taxi og buss for å komme til disippelen Jakobs kirke langt vest i Spania. Vi startet i byen Aragón og var ikke de samme da vi kom ​frem.

EN DEILIG HAVE

Mens jeg låser meg inn i klosteret og dreier nøkkelen om fem ganger, begynner kirkeklokkene å slå. To dype toner og to lyse. En mørkere tone for hele timer, lysere for hvert kvarter. Klokken er halv tre.

Siestaen er ung, og jeg vil finne en skyggefull benk på forsiden. "Jeg vet en deilig have," synger det i meg når jeg setter tærne på klosterets plen. Allerede første dag ble jeg dypt forelsket i et hasselnøtt-tre i klosterhagens ytterkant. Best liker jeg det rett før dagen smyger over i kveld. Når sollyset løper lekent mellom bladene, og treet står og dirrer mot det bølgende, grønne landskapet bakenfor. Det er en visuell gave. Trær gir ro, det blir jeg minnet om her. Hele utsikten er beroligende, med høye, ranke sypresser som naturlige kulisser. Bortsett fra én gang i timen, når toget farer forbi på én av de mange veiene til Rom.

STILLE STUND I HELLIG SKOG

Fra klosterhagen finner jeg veien til den hellige skog på nedsiden av klosteret. Har jeg noen gang gått barbent i en skog? Trærne er svære og gamle. Det er stille her nede. Svalt og fint. Strofen "Han lar meg ligge i grønne enger” fra Salmenes bok stiger opp i bevisstheten. Det kunne ha vært her. Mellom disse trærne lå visstnok Frans av Assisi og sov, en god dagsmarsj fra hjembyen. Kanskje snakket han med fuglene, slik han var kjent for. Det bidro til at han ble helgen.

Flere enn Frans har i løpet av årene besøkt klosteret. Mange paver har vært her. Pilegrimer skal ha brukt det som hvilested. Helt til Napoleon jaget munkene vekk, inspirert av idéene fra den franske revolusjon. Siden 1810 har klosteret vært i privat eie.

KVELDSTURER I KLOSTERET

Når middagen med velsmakende italiensk bondekost er spist, er dagsmålet på 10 000 skritt sørgelig langt unna. Min venninne og jeg tar trappene i noen byks opp til galleriet i andre etasje. Det er helt mørkt. Her sparer man på strømmen der man kan og har ikke tatt høyde for kveldsturer på toppen av klosteret. I mørket går vi runde etter runde, på steingrunn i klosterets eget kvartal. Vi fordøyer dagens inntrykk og reflekterer sammen. Det eneste lyset vi har er stjerner på himmelen.

Etter en uke er vi godt kjent i klosterets ganger og i klosterhagen. Vi har gått langs muren som markerer den store eiendommen som hører til. Vi har vært utenfor og gått, til venstre og til høyre. Og vi klarte vårt daglige bevegelsesmål i en uke med mye stillesitting på programmet.

EPILOG

Det er tid for hjemreise. Føttene protesterer når de må inn i skotøy som var lagt bort. Tingene våre havner i kofferten, som lukkes. Mysteriene vi nappet litt i, tar vi med inni oss, sammen med fornemmelsene av stedets ånd. Jeg lover meg selv at hit skal jeg komme tilbake. En gang.

Idet jeg går på bussen, brister historien om det velduftende sengetøyet. Et firma kommer og henter dyner, puter og laken, innpakket i plast. Den innbilte lukten av valmuer, lavendel, oliven og sol er nok heller et skyllemiddel som holder hva det lover.

‍