En ode til promenaden

‍

Midt i ferien, på ett av de mest besøkte feriestedene, midt i folkemengden og på Frankrikes nasjonaldag. Alt det fine og vakre ble byttet ut med uhygge da terroralarmen gikk på Promenade des Anglais i Nice 14. juli 2016.

Det er ett år siden det skjedde. Mannen, hvis navn jeg ikke nevner, kjørte målrettet og skjøt vilt. 85 mennesker mistet livet, og over 300 ble skadet. Han ble selv skutt på stedet. Levningene sendes nå til landsbyen han kom fra i Tunis, så han kan begraves der.

‍

Promenaden i Nice har en lang historie. På den franske nasjonaldagen i fjor ble historien brått endret. Barn og voksne mistet sitt liv i den ufattelige tragedien. Familie og venner bærer på vonde fortellinger. Det gjør også alle som var der. Vi som er der av og til eller ofte, men tilfeldigvis ikke da det skjedde, har kjent på frykten.

Blomster, bamser, lys, kort, bilder og brev. Mon chérie, mon papa. I dagene og ukene etterpå fikk dette plass i en temporær utstilling langs Promenaden og i Albert 1-parken like ved. Den kraftige Sciroccovinden fra Sahara og Mistralvinden fra det indre av Frankrike blåste etter hvert bort det som ikke ble hentet. Tilbake er tungt bevæpnede soldater som ennå går frem og tilbake på Promenaden, langs havnen og i hovedgaten Jean Médecin. En iøynefallende kontrast til feriestemte gjester i et landskap der solen pleier å skinne, himmelen nesten alltid er blå, og bølger fra et sjøgrønt og asurblått hav skyller inn på strender med lyse steiner.  

Sorgens faser

Sorg har sine faser. I begynnelsen var stemningen lavmælt i en ellers glad og livlig rivieraby. Flere store arrangementer med start eller slutt på Promenaden ble avlyst. Da sesongen var på hell og turistene ble færre, fortsatte debatten blant innbyggerne i Nice. Lokalavisen Nice-matin har knapt hatt en dag uten omtale av hendelsen og dens konsekvenser. Hvorfor oppdaget vi ikke dette? Hvordan kunne det skje her? En massemorder i nabolaget? Ikke så ulikt det som skjedde etter 22. juli i Norge.

Det ble fart i et omfattende restaureringsprogram etter at den hvite lastebilen kjørte inn i folkemengden. Sikkerhetstiltak er nå bygget inn, og barrièrer er på plass. Samtidig er nye rørledninger lagt ned. Trøtte og syke palmer er byttet ut med nye og friske. Stykke for stykke er Promenaden blitt oppgradert både sikkerhetsmessig og visuelt. Alt skal være på plass til nasjonaldagen 14. juli i år. En sykkeltur i sikksakk mellom dampende nylagt asfalt og arbeidere som jobber på høygir i varmen tyder på at det kan holde hardt.

Etter hvert begynner byen og Promenaden å minne om seg selv. Vi går, noen jogger, vi sykler. Segwayer fyker forbi og gjør det utrygt for dem som sitter i rullestol eller bruker rullator. Mellom skiltene til strandrestaurantene på nedsiden er livet tilbake som før. Et par på nabobordet skåler høylydt i den lokale vinen Minuty, det klirres og kurres. Likevel: Det som skjedde er i bevisstheten til dem som bor i eller besøker byen.

Et vintersted

Nice var en gang regnet som capital d’hiver, vinterens hovedstad. Mange kom hit og ”lå i vinteropplag” i et klima som til og med i januar kan være vennlig og varmt. Turer og opphold på Promenaden var populært. Én av vinterbeboerne var filosofen og filologen Friedrich Nietzsche, som var i Nice og omegn i flere år på 1800-tallet. Han trengte et landskap han kunne tenke i. Maleren Henri Matisse slo seg ned på et hotell langs Promenaden tidlig på 1900-tallet for å komme seg etter bronkitt. Forfatteren Anton Tsjekhov bodde ved Promenaden for å pleie sin langt fremskredne tuberkulose. Vår egen Edvard Munch reiste på helseopphold mens det var kalde måneder hjemme, i tillegg til at han malte bilder med motiver fra Promenaden. Han bodde blant annet i samme gate som jeg sitter og skriver dette, med Promenaden rett rundt hjørnet. Strømmen av kunstnere ute etter inspirasjon har vært stor, i tillegg til alle som av helsemessige eller andre grunner ville ha vinter i mildere strøk.

Promenade des Anglais er betagende. Alle som ferdes på den bør sende en takk til den engelske presten Lewis Way. Det var dårlige tider i Nice og omegn rundt 1820, og mange var arbeidsledige og sultet. Presten samlet derfor inn penger blant vinterturistene. Slik startet arbeidet med kystveien, som siden ble kalt ”engelskmennenes promenade”.

Europas kongelige og aristokrater kom stadig til Nice, eller Nissa, som byen het til Frankrike overtok den fra kongedømmet Sardinia i 1860. Medlemmer av den russiske tsarfamilien og velbemidlede russere var også flittige gjester. Noen ville til og med at Promenaden skulle hete Krim, som de rike russernes feriested. I dag er Promenaden for alle, ikke minst et perfekt sted for japanere på fotojakt. Kjæresten min ble fanget av dem her om dagen da han satt og leste på en blå rivierastol. Han lignet på noen, skjønte vi at de sa, og både voksne og unge japanere i følget prøvde å forklare hvem mens de knipset og klikket og spurte om å få sitte sammen med og ta bilder av. Det nærmeste vi kunne gjette oss til, med fantasi og velvilje lagt til, var Robert Redford, i litt yngre dager. Gamle amerikanske filmer er kanskje populære i Japan.

Fornyelser, utbedringer og forskjønnelser av Promenaden har stadig vært gjort og med ulike begrunnelser. Én av dem var at damene med blylodd nederst i lange kjoler ikke måtte bli skitne på sin ferd. Gamle bilder og postkort viser elegante ladies og femmes med tidsriktige lange kreasjoner, kledelige hatter og paraplyer som beskyttet mot solen. De promenerte sammen med dresskledde menn med floss eller annen hatt langs Englebukta, én av de flotteste  etappene langs Côte d’Azur. På bilder kan man også se det storslåtte Casino de la jetée-promenade. Med kupler og tårn lå det noen meter ut i havet. En spektakulær silhuett på Promenaden! Dessverre ble bygget ødelagt av brann noen dager etter innvielsen i 1883. Det ble gjenoppbygget etter noen år og stod til 1944.

Boltreplass for rekreasjon

Vi kan se den gamle og staselige promenade for vårt indre øye. I dag er lange kjoler byttet med korte skjørt, shorts og jeans. Bluser og kapper er erstattet med t-skjorter og topper. Man ser fort hvem som er turister og hvem som bor her. Nyfriserte damer med illrødt hår, en rivieramote formoder jeg, tripper bortover med ørsmå hunder i kurv eller bånd. Heldigvis er det også et sted for dem som vil vise seg i finstas og flagrende kjole. Hvem får ikke lyst på en hatt når man går på Promenade des Anglais? Som egentlig bare passer her?

Definisjonen av Promenade des Anglais er vid. Det er den brede vei med mange felt i hver retning der åpne og lukkede biler suser forbi. Midtrabatten er en palmerekke, og Hôtel Negresco troner med sin rosa kuppel som perfekt kulisse. Så er det et 15 meter bredt felt til alle som vil forflytte seg eller observere. Her er gjøglere og musikanter, som er med og skaper stemning. Ikke minst den dyktige pianisten som flytter seg rundt i Nice med et knallrødt piano. Forleden dag hadde han funnet veien til Promenaden. Et rødlakkert piano mot blått hav. Jeg tror det var Debussy han spilte i timene da himmelen skiftet fra klar blå til en dusere skala i blålilla, lillarosa, rosaoransje og oransjegul. Ikke rart vi tømte lommene for euro.

Promenaden er en boltreplass som strekker seg helt ut i havet. Ned en trapp til restauranter der bord, stoler, sofaer og planter må pakkes ut og danderes på nytt hver dag, avhengig av hvordan bølgene har plassert sand, stein og slam. Når det blåser som verst, er alt stuet bort i muren under Promenaden. Men straks solen åpenbarer seg, er det på’n igjen. Det ropes, bades, spises og fiskes. Lydene av sommerliv.

La Prom, som beboerne i Nice sier, er et yndet sted for rekreasjon. Hvite pergolaer gir beskyttelse for solen. Jeg sitter noen meter fra Middelhavets bølger og leser ”Søndager i august”, der nobelprisvinner Patrick Modiano skriver om Nice. Lese, puste, se. Observasjoner bak mørke solbriller der ingen ser hva du ser. Promenaden er et glanested.

Når steder blir ”våre”

Promenaden og jeg har et langvarig forhold. Som ung kom jeg hit med tog og bodde i kollektivet til en fransk brevvenn. Fra baksetet i en Citroën 2CV fikk jeg mitt førsteinntrykk av Promenaden. Ved et hell har jeg stadig tilhold i en leilighet to minutter unna. Vi er blitt naboer, så å si. Slik er La Prom blitt ”min”, som steder blir når man oppsøker dem igjen og igjen. Jeg kjenner sesongenes skiftninger. Januarsolen med svak varme når vi har rømt hjemmefra. Den fløyelsvarme forsommeren. Høysesongens hete og overdådige blomstring. Så er det plutselig høst med gleden over gjenglemte sommerdager da man kan sitte i fred ved et enkelt bord med Middelhavets slake dønninger tett på så sent som i oktober.

Gjennom sesonger og år har jeg formet en ode til Promenaden. En rimfri, indre hyllest til det helt spesielle lyset, til farger og lukter fra himmel og hav. Til landskapet akkurat her. Som så mange har omfavnet og kommer tilbake til for å reflektere i og la seg inspirere av. Også jeg.

‍