Kunst-tur for to

Det finnes en gammel Jaguar i min nærhet. Dyret er dypgrønt i lakken og har beige skinninteriør med detaljer i mahogny. Og det må luftes i sommerhalvåret. Derfor la vi ut på kunst-tur for to.

Planen kom nesten av seg selv. Jeg hadde lest og merket meg fotografen Morten Krogvolds anbefalinger av utstillinger man absolutt burde se. Derfor highlightet jeg to av dem, som ligger på veien fra Oslo til Larvik.

Fornøyde legger vi ut på tur med så lite bagasje som mulig. Reisefølget er sjåfør. Han har ymtet frempå om vi kanskje skulle bytte litt på den oppgaven underveis, siden vi skal være borte en uke. Her ligger et problem. Jeg strever litt med å suse selvfølgelig av sted lavt over asfalten i den grønne doningen uten tak. Men jeg prøver å ville det og later som ingenting i passasjersetet. Det handler både om bilen som sådan og det såkalte fotavtrykket fra en "lekebil". For bilens farge er det eneste som er grønt her. Sjåføren smiler og har forlengst inkludert Jaguaren i hvem han er.

OM Å OPPTRE

På Henie Onstad Kunstsenter i Bærum går vi målrettet til den store utstillingen av den amerikanske og svært anerkjente fotografen Richard Avedon (1923-2004).

Den består av portretter i svart-hvitt av personer som har vært med på å prege det amerikanske samfunnet; kunstnere, politikere, artister, men også vanlige mennesker. En tidlig Trump ser på oss, og vi stirrer tilbake, litt olmt om vi skal være ærlige. Litt bortenfor henger Louis Armstrong, fotografert i blury versjon med et blikk som vi blir stående ved.

​"Alle opptrer. Det er det vi hele tiden gjør for hverandre, bevisst eller ubevisst. Det er en måte å fortelle om oss selv på, i håp om å bli gjenkjent som det vi ønsker å være," sa Avedon. Hans ord er med som undertekst til alle fotografiene vi ser på. Avedon rettet gjerne kameraet mot mennesker i maktposisjoner. "Skrap i overflaten, og hvis du virkelig er heldig, finner du mer overflate," sa han også. Jeg nikker gjenkjennende og gleder meg over hans evne til å fange ansiktstrekk, uttrykk og karakter.

MULTIKUNST

Været er suverent, og vi cruiser videre i åpen bil til neste utstilling i retning Vestfold. Jeg synes jeg ser noen jeg kjenner i filen ved siden av og synker enda lengre ned i et allerede lavt sete. Derifra sender jeg en tanke til en tidligere kollega, som sa: "Jaguar; det er jo lavmælt eleganse, det." Jeg retter meg opp igjen og prøver å bli venn med situasjonen. Dyr må ut, de må lage lyder, gasspedaler må brukes - og vi fyker av sted, forbi det meste unntatt bensinstasjoner.

På Haugar, kunstmuseet i hjertet av Tønsberg, skal vi se multikunstneren Sverre Bjertnæs' største retrospektive utstilling med noen få bilder fra fra da han var 16 år og malte som Nerdrums elev, men med flest kunstverk fra det siste tiåret. Idet vi kommer, blir vi mildt geleidet til Borggården utenfor museet og får utdelt hodetelefoner. Der får vi en liten gave. Et teaterstykke skrevet av dramatikeren Arne Lygre. Om livet, døden og kjærligheten innenfor kompliserte relasjoner. Skuespillerne Gjertrud Jynges og Håkon Ramstads stemmer går rett inn i hodet. Påfylt og beveget trekker vi til utstillingen innenfor. ​

"Ikke alt som har vært, skal være med videre", heter utstillingen til Sverre Bjertnæs. Det er sant i alle liv, og det er også tittelen på det enorme maleriet som må være utstillingens høydepunkt. Disse ordene har vi i pannebrasken når vi går fra rom til rom, som har hvert sitt tema. Her er malerier i digre formater, skulpturer, installasjoner og multimediale uttrykk, mange i samarbeid med andre kunstnere. Bjertnæs bruker hele fargepaletten. Og for en allsidighet!

KONTRASTER I SKAGEN

En kunst-tur trenger mellomrom. Vi lander hos gode venner på Nøtterøy før vi neste morgen tar båten fra Larvik til Hirtshals og litt senere kan parkere i Skagen.

På Skagens Museum ser vi alt man må. Damer i lange, hvite og himmelblå kjoler med stilige hatter. Det vidunderlige lyset. De samstemte fargene. Strand og hav. Vi lever oss inn i historiene som følger med bildene. Om malere som stjeler motiver fra hverandre. Om kjærlighet, misunnelse og oppgjør. Om et levende liv i en kunstnerkoloni. Vi bedriver overspising av kunst der vi går fra sal til sal.

"Du må se maleriene av alle maktens menn,"

skrev en venninne til meg da hun hørte at jeg var på vei til Skagen. Jeg skjønte hva hun mente da jeg kom til siste sal på museet. Her var mange av verkene som den produktive Peder Severin Krøyer malte på bestilling, fortrinnsvis av menn i posisjoner. Vitenskapsakademiets menn, børsens menn, industriens menn og flere til. Maleriene ble finansiert ved at mennene betalte for posisjonen i bildet. Mest for å være i forgrunnen, noe mindre for å være i andre rekke og minst for å bli med i bildets bakgrunn. Jeg bestemmer meg for å ta et bilde av det største maleriet i en sal som er altfor mørk. Da ser jeg en liten jente som har stilt seg opp foran maleriet. Så lys og pikeaktig feminin mot alt dette mørke og maskuline. Hvilken kontrast! Jeg spør moren ved siden av meg om lov til å fotografere og publisere og rekker det før den lyshårede har løpt videre til et annet gigantisk maleri med menn. Hun vet ikke at hun setter kunsten i relieff og med det har bidratt til en annen kunstopplevelse.

Vi går på Brøndums hotell i Skagen og spiser på forsiden. Hit trakk de kreative og begavede som bidro til det helt spesielle kunstnermiljøet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det neste århundret.

Her sitter vi utenfor hotellet og venter på maten, i et veikryss i en liten by. Lavmælt snakker vi om hvor stille det er, til tross for at det er midt i sesongen.

En taxi stanser ved restauranten. Siden det ikke skjer stort her, følger alle gjestene med. Ut kommer en mann i hvit skjorte, hvit bukse og hvit Fleksnes-hatt. Solbrillene har speilblått glass. Han står og svaier litt før han begynner å gå. En annen bildør åpnes. Nok en hvitkledd mann, enda mer ustø enn den første. Så åpnes passasjerdøren foran, og en tredje hvitkledd nærmest ruller ut. Det er nordmenn, dessverre, og på en skikkelig snurr. De vil ha bord på ærverdige Brøndums. Men får de det? Spørsmålet henger i sommerkvelden. Gjestene er publikum. Det er en slags utstilling, dette også. Betjeningen tar vel imot, kelnerne er høflige og profesjonelle, og jammen får de norske adgang. Riktignok ledes de til et bord et stykke inn i hagen. Festen er fremdeles oppadgående. Det gryntes, snøftes, skåles og snakkes høyt fra det livlige bord mellom busker og trær i hagen resten av kvelden. Brøndums har sine tradisjoner, og denne kvelden fikk vi se dem. Det ble til en sommerfortelling, som vi tar med oss hjem.

SVEIP I SAMTIDSKUNST

Vi lukker våre bager og smyger ned i Jaguaren etter frokost. På veien ser vi det vi bør. Den tilsandede kirke, som bare tårnet stikker frem på. ARoS, Aarhus Kunstmuseum, er neste stopp.

Det er et samtidsmuseum, og skal vi ta til oss det utstillingene viser, står det ikke særlig bra til. Vi finner oss selv i utstillingen "Art and Porn", men går fort ut igjen, som de fleste. Samtidskunsten snakker ikke til oss denne gangen heller. Så sveiper vi gjennom etasjene og kommer til topps. Der gjør vi som vi har tenkt og tar en runde i hele den regnbuegangen med utsikt over Århus.

EN KJÆRLIG VERDEN

Sveisen er ny når vi ankommer København noen timer senere. Sterk vind, litt regn, sand fra de danske klitter - det er ingredienser i en sikker oppskrift på aldeles sammenfiltret hår. Det er ikke mulig å dra fingrene gjennom håret for oss som har litt lengde på det, og store mengder med balsam må til.

​Arken Museum for Moderne Kunst sør for København har lenge stått på ønskelisten. Det er gjensyn med Damien Hirst og andre kjente.

Men det er den australske kunsteren Patricia Piccinis utstilling "En kjærlig verden" jeg vil huske. Inspirert av science fiction, biologi, naturvitenskap og folkeeventyr har hun laget et univers av sammensatte skapninger. Naturtro modeller utfordrer grensene mellom mennesker, natur og teknologi. Utsatt for evolusjon og klimaforandringer. Det er kunst som berører.

SMAKEBITER I REGN

​Tankefulle kjører vi videre i det som er blitt en skikkelig regnværsdag til Louisiana kunstmuseum nord for København. Regn og museum er jo en bra kombinasjon, tenkte vi, men det gjorde alle andre også. Vi bruker en drøy time på å finne parkering et godt stykke unna. Og opplever kafésammenbrudd når vi prøver å få oss en liten matbit.

Vi baner oss frem til det vi vil se. Den sveitsiske Pipilotti Rist, som har kunstnernavn inspirert av Pippi, fyller museets sørlige fløy. Der har hun innredet en slags leilighet, som blir rammen for ulike opplevelser og historier ved bruk av video og lydinstallasjoner. Vi ser én av hennes mest kjente videoer om damen som går og knuser bilvinduer med en diger blomst og tenker at dette også er kunst. Men det er for mange mennesker her, så vi må nøye oss med en smakebit. Et stopp i rommet der sveitsiske Alberto Giacomettis skulpturer er utstilt fast må vi allikevel ha. Der står skulpturen jeg aldri blir lei, "Homme qui marche" (mann som går). Kunsteren strevde i årevis med å finne sitt uttrykk før han begynte å strekke sine skulpturer, som siden er blitt hans varemerke.

Vi trekker pusten i hagen utenfor museet og tenker at nok er nok.

Neste dag går med til transport hjem over Øresund-broen og via Sverige, uten å ha ny kunst for øye. Nå må vi la inntrykkene fra kunst-turen synke og marinere. Hva som er god kunst, er vanskelig å definere. Men det som melder seg i tanken i etterkant, og som gjør at vi får nye assosiasjoner og refleksjoner i det livet vi lever, er vel i nærheten.