Minnet om en pappa

I et minne ser jeg en brun, bar rygg, bøyd over bringebærplanter og rabarbra i hagen. Luften står stille, og det er sommer. Mannen arbeider sakte og jevnt i solsteken. Det er pappa i én av hans mange fasetter, som hagemann.

Vi fant ham ofte i drivhuset. Det var et frirom med radio, aviser og en katt som smøg seg mellom plantene. Der ble det ført samtaler med tomater og paprika under modning, det ble lest og tenkt. Av og til med en liten pils eller to.

Hva former et menneske? Jeg har ofte tenkt på pappa som liten gutt. Han vokste opp som skilsmissebarn i en tid da det ikke var vanlig. Derfor bodde han flere steder og fikk en mangeartet barndom. Han hadde en mor som øste kjærlighet over ham og en far som var full av kunnskap, historier og forsynte ham med bøker. Pappa bodde også hos besteforeldrene på begge sider og så at livet ble levd forskjellig. Hos morfaren, som var emissær i Indremisjonen, sov han med et bilde av den brede og den smale vei over sengen. Det bildet hang mentalt over ham hele livet. Nå har han, så vidt vi vet, ikke utmerket seg ved å gjøre mye galt. Men den litt strenge kristendom han ble utsatt for i sine dannelsesår var kanskje kimen til hans behov for humor i livet. Og til mottoet om å begå litt sivil ulydighet hver dag. Han var en uavhengig mann og likte å gjøre tingene på sin egen måte.

For eksempel når naboene rakte hagene frie for løv. Da bestilte pappa et tilhengerlass med hestemøkk, som han spredde utover. Det luktet sterkt og var pinlig. Men i månedene som fulgte, skjedde det mirakler. Hagen løp løpsk i juni-ukene, og rundt St. Hans eksploderte den. Brudespireaen duvet, jasminbuskene slapp ut duftbomber, georginene struttet og morelltreet stod svangert. Hagen var et overflødighetshorn. Pappa delte gjerne fra den. Kom noen forbi, skar han ofte en bukett og ga den bort over ligusterhekken. Vi døtrene dro aldri tomhendte fra Skogveien når det var sesong i hagen.

Gleden over det han dyrket og fanget selv var stor hos pappa. Han og mamma hadde hver sin fryseboks, som stod etter hverandre langs veggen i kjelleren. Mammas fryseboks var full av tilbudsvarer og kupp. Pappas fryseboks inneholdt biodynamisk dyrkede grønnsaker, forvellet i små poser. Men også selvfisket fisk, pakket og merket i passe porsjoner.

Pappa syntes det var litt kjedelig da han gikk på skolen. Derfor leste han ofte under pulten, ikke minst Nietzsche og Kierkegaard. Han var en reflektert, ung mann som oppsøkte mennesker og sammenhenger for å forstå og få innsikt. Deriblant det frodige studentmiljøet på Teologisk Fakultet. I grublingen over yrkesvalg stod det mellom litteratur og teologi. Hans morfar, emissæren, bestilte time hos den konservative professor Hallesby ved Menighetsfakultetet for å få pappa inn på den rette vei. Slik gikk det til at han heller ble lærer og etter hvert rådgiver i ungdomsskolen. Det gikk han fullt inn for. Blant annet så han ”Markens Grøde” og kjærlighetsromanen ”Victoria" av Knut Hamsun som grunnpensum for alle sine elever i norsk.

Pappa hjalp også elever som trengte det etter skoletid, ja - lenge etter at de hadde sluttet på ungdomsskolen. Han hadde en finger med i mye, og dette var hans bud: ”Du skal bry deg om dem som trenger deg.” Jeg har aldri hørt elever snakke dårlig om ham, tvert imot.

Men når sommerferien nærmet seg, var han alltid veldig klar for en pause. Den siste skoledagen løp pappa og jeg fra kateter og pult. Vår årlige reise til en enkel hytte i Dalsbygda var et ritual. Så raskt som en folkevognmotor kunne presses på 70-tallet passerte vi tusenvis av furustammer oppover Østerdalen, mens vi talte kirker og lengtet etter å komme frem. Luften var skarpere og fargene klarere der. Rødlilla blodstorknebb og gulgule ballblom kneiset på setervollen. Noen sauer gikk dovent og småbrekende mellom dem. Det var et fristed der pappa kunne gå langs bekker og vann fra barndommen, med fiskeveske og stang over skulderen. Glad og fornøyd kom han hjem til hytta med ørret, som ble surret i rømme og servert til nesten alle måltider. Da var han lykkelig.

Noe A4-liv var det ikke hjemme hos oss. Det var liv og røre, spennende samtaler og artige hendelser. Mennesker som kom og gikk. Fem barn som konstant snakket i munnen på hverandre og dro med katter og venner inn i huset. Det må ha vært kaotisk.

Likevel: Da barnebarna begynte å komme, var mamma og pappa ikke lei. De gledet seg over hver av de 16. Barnebarna ble inspirasjon til dikt, petiter og fortellinger, publisert i aviser og blader. Mange av barnebarna vil aldri glemme hvordan pappa lurte dem til å tro at det i Stokke var en helt spesiell pølseskog. Når vi gikk på søndagstur dit, i retning Grimestad, fant vi et stort tre som det hang pølser i. De måtte høstes før de ble grillet på bålet. Morfar hadde vært der tidlig om morgenen og bundet pølser til grenene med hyssing. Et elegant lureri!

Pappa var kunnskapstørst. Han gledet seg over alt man kunne dumpe borti i aviser, bøker, på radio og TV. Norsklæreren i ham kunne riktignok ikke la være å rette Tønsbergs Blad, Aftenposten og bøker med kulepenn når han fant feil. Han var en storleser. Jeg vet ikke hvor mange bøker han leste parallelt, men jeg kan si at denne lesemåten er gått i arv. Bokhyllene var heller ikke ordnet som andres. Man kunne gå på skattejakt der. Bak den fremre bokraden stod det noen mer vovede bøker. For eksempel Agnar Mykles bok ”Sangen om den røde rubin”.

Ønsket om å forstå og påvirke førte ham også inn i politikken. Han kjempet lokale kulturkamper og var aktiv i Rotary. Jeg var stolt over å være hans lille hjelper i EF-kampen i 1972, og vi var på adskillige møter sammen i Høyres storhetstid. Pappas interesser var så mange. Så mange at huset ikke ble for stort etter at fem barn hadde flyttet ut. Han var interessert i litteratur, poesi, musikk, dyreliv - spesielt katter, kultur, kunst, fluebinding, aksjekurser, frimerker, vinproduksjon, biodynamisk jordbruk, kryssing av blomster, fiske - spesielt til katten. Og han skrev, alvorlig og underfundig.

Pappa var 14 år da andre verdenskrig brøt ut. Vanskeligere ungdomstid kan man knapt tenke seg. Matmangelen var stor, og han arbeidet en tid i et kullbrenneri i Os i Østerdalen. Det var et slit. Der drømte han om å reise ut i verden. Etter krigen dro han til et universitet i Tsjekkoslovakia, der han i to år underviste tsjekkere i norsk. Det var der han med fri penn skrev i Dagbladet og andre norske aviser om det som skjedde under kommunistkuppet i 1948. Da ble han utvist. Litt ulydighet går ofte bra, men noen ganger får det konsekvenser.

Da vi barna var små, måtte pappa nøye seg med å reise langt i bøkene. Men etter hvert kunne han og mamma oppdage nye land sammen. Noen måneder etter at hun døde i 2009, dro han og alle vi døtrene til Roma, der han gjorde seg forstått på italiensk. Han gikk andektig rundt i Peterskirken, stod undrende under Pantheons kuppel og kunne ikke få nok av det yrende livet på Blomstertorget midt i Roma. Om kveldene samlet vi oss rundt bordet i leiligheten vi leide. Da leste han høyt fra brev som gikk mellom ham og mamma i alle de årene han kjempet for å få henne. Det første året etter at hun døde, leste han igjennom deres livslange korrespondanse. For de stoppet ikke å skrive til hverandre etter at de var gift.

Vi fikk mange reiser med pappa før helsetilstanden gjorde det umulig å dra av sted. Da kjøpte han boken ”1000 steder å se før du dør” og la den på stuebordet. Viljen var det i alle fall ikke noe å si på.

Jeg kom på at vi med telefon og iPad kunne få ham med på en guidet tur i New York mens barnebarn Synne studerte der. Hun løp rundt i storbyen mens hun filmet og fortalte: ”Nå er jeg på Times Square, der borte ser du Empire State Building - og snart skal jeg løpe inn i  Central Park, så du endelig får sett den, morfar!” Pappa storkoste seg. Litt senere samme dag satt vi på terrassen der han bodde. Én av hjemmesykepleierne hans kom forbi på veien og spurte ”Hvordan er det med deg, Jan?” ”I dag har jeg vært på guidet tur i New York,” ropte pappa tilbake. ”Jaja”, sa hjemmesykepleieren overbærende. Vi lo godt etterpå, pappa og jeg. Han hadde absolutt vært i New York, selv om han satt i Stokke.

Det går ikke an å minnes pappa uten å snakke om Pus. Fra han var liten var det en pus i hans liv. Den siste tok prisen, for den var mest nødvendig. Pus flyttet inn i omsorgsbolig sammen med pappa, på tvers av reglementet som ikke tillot dyr. Hun var pappas alltid tilstedeværende venn, unntatt når hun smatt ut katteluken for å være rovdyr eller gjøre sitt fornødne. Hver dag i flere år hoppet Pus opp på rullatoren og satt der til pappa med møye kom seg opp av stolen og tok en tur, i gatene utenfor og etter hvert i korridorene inne. Det var et symbiotisk forhold mellom de to. De underholdt hverandre. Noen ganger, når alderens utfordringer og sykdom gjorde seg gjeldende, sa pappa: ”Det er kanskje egentlig bare Pus som forstår meg helt.” Det var i alle fall de to som så mest til hverandre i noen år.

Pappa var glad i å leke med ord, vri på setninger og skape nytt og morsomt meningsinnhold. Denne evnen beholdt han lenge. Språkmektig var han også. Han snakket tsjekkisk fra sin tid utenfor Praha, lærte seg italiensk, var engelsklærer, kunne tysk og underviste i norsk og nynorsk. Dessuten var han riksmålsmann og opptatt av sprogets nyanser. Da han ble hjelpetrengende, sjonglerte han litt med dette. Enkelte dager ville han bare snakke nynorsk med dem han så, enten det var oss eller pleiere. Andre ganger var det tysk som gjaldt. Et italiensk dikt eller en tsjekkisk drikkevise kunne han by på til kaffen. Pappa hadde et repertoar. Noen ganger ble han lei av spørsmålene våre. Da kunne han si ”kein Kommentar, ”no comment”, ”pass” eller ”eg vil ikkje svara”.

Da ordene begynte å gjemme seg, fant han omveier. Sa ting på en annen måte eller laget nye ord. Som da jeg en sommerdag i Sansehagen på Sole spurte om jeg skulle trille ham bort fra solen. ”Nei, nei”, sa han, ”jeg er så, så – sologen!”

Eller da han skulle spille munnspill for et barnebarn. Han holdt det feil vei, og hun påpekte det. ”Jeg prøver jo bare å gjøre det litt spennende, vet du,” sa han. Og spilte vakkert og lidenskapelig fra følelsesregisteret inni seg. Han reddet seg selv med humor, igjen og igjen.

Humor var det også i det gode forholdet pappa fikk til mange av sine hjelpere på Sole. En dag han var riktig pjusk og lå i sengen, kom én av dem inn og sa: ”Jeg er så glad i deg, Jan. Du har en plass i mitt hjerte.” Han la hodet litt på skakke og sa skøyeraktig og flørtende: ”Si meg, hvordan kom jeg egentlig inn dit?" En annen av pleierne fikk klar beskjed da pappa ikke ville spise en dessertskål med pudding. Han sa: ”Kunne du være så vennlig å ta med deg denne puddingen, tro? Hvis du har noen som du ikke er så glad i, kan du kanskje gi den til ham?” Pappa var prinsippfast når det gjaldt å ikke kaste mat. Og han fikk sagt det på sin måte.

Prinsippfast var han også når det gjaldt piller. Det hendte han tok en globoid, men terskelen var høy. Da han til sist måtte, gjorde han motstand. Jeg mistenker at ikke alle pillene havnet i munnen. Men noen piller var mindre ille enn andre: ”Jeg kan ta de lyseblå, sa han. De passer til meg, dem kan jeg stå for!” Han var tross alt Høyre-mann.

Pappa komponerte sine dager og sitt liv til sykdommen tok over. Helt foran i den siste av femårskalendrene sine skrev han: ”Inn i det ukjente”. Han måtte dessverre gå alle trinnene i Alzheimers sykdom de siste årene. Det gjorde han med verdighet, og heldigvis slo hans personlighet igjennom veldig lenge. I dag må vi huske at denne strekningen bare utgjorde noen få prosent av hans liv. Hvor mange, skal vi ikke regne på, pappa likte jo aldri matematikk.

Men ett tall glemte pappa aldri. Da det røynet på, gjorde det godt å vite at han hadde nesten ni meter døtre rundt seg. Jeg har nå regnet ut at han også hadde over 29 meter barnebarn. Og sirkelen med oldebarn vokser stadig. Når man lever lenge, blir de nærmeste ekstra viktige.

Det er mange farvel i livet. Vi slutter med ting, rår ikke med, får det ikke til og glemmer. Det er en kalender, det også. Pappa var lei seg da bena sviktet. Han drømte allikevel om å få sykle til Bogen. Han savnet opplevelsen av ski mot myk snø. Han skulle ha gitt mye for å ro sin båt og fiske litt der utpå Akersvannet. Enda en gang.

Pappa ble 93 år, tre måneder og tre dager. Han døde åttende oktober, på sin eldste datters bursdag. Gjennom kvelden og natten før sov han dypt. Rett før han døde, åpnet han øynene helt. Blikket var klart og blått. Men det var ikke oss han så på. Så utåndet han, og hans sjel fløy videre.

”Man kan tro hva man vil,” hadde han sikkert sagt, om han hadde kunnet. Pappa var hele livet opptatt av å forstå hemmelighetene som skjuler seg i og rundt våre liv, ved dets inngang og utgang. Han trodde på en god og rettferdig Gud og en himmel der han kunne møte sin Else.

Han var en kjærlig, klok og humoristisk oldefar, morfar, svigerfar, pappa og ektemann, en engasjert lærer og et varmt medmenneske. Det er vemodig nå. Men gjennom vemodet stiger takknemligheten for den pappaen vi hadde og hva han plantet i våre liv.

Et slengkyss til deg, pappa. Slik har vi to de siste årene sagt farvel, og også nå. Fred over ditt minne.