På lysjakt

Alt er ikke svart. På veien mot årets mørkeste dag leter jeg etter lys. Det er der. I blaff, striper og stunder. 

Nylig fant jeg det langs kanalen i Horten. Det skulle ha vært en tur i mørket tilbake til et hus der jeg var gjest. Men så gjorde lyset seg gjeldende. Som utflytende speilbilder av trær og hus i kanalen. Muliggjort av lys fra bygninger, biler og lyktestolper på den andre siden. Litt senere, ved kanalens ende ut mot Oslofjorden, er månen selv en enorm lyskaster. Som gjør himmelen klar og blå og lager lysvei over vannet.

Mitt sterkeste novemberminne er å sykle til jobben i regn og mørke. Med refleks, oppslått paraply og vannsprut fra kjørende trafikanter. Like mørk og våt var hjemturen ved arbeidsdagens ende. Desember kom i det minste med variasjon. Men for et dystert refreng: Litt snø, slaps og regn i mørket. Mer slaps og regn i enda mer mørke. Mye regn i det dypeste mørke! Den lekreste blanding av alt vi ikke vil ha.

Å LYSSETTE EN SESONG

I sin bok "Kunsten å reise" skriver den sveitsiske forfatteren Alain de Botton treffende om overgangen til den årstiden vi befinner oss i nå: ”Det var vanskelig å si nøyaktig når vinteren kom. Nedgangen skjedde gradvis, som på et gammelt menneske, umerkelig fra dag til dag inntil årstiden ble et etablert og uomgjengelig faktum. Først falt kveldstemperaturene, så kom noen dager med kontinuerlig regnvær, noen omtumlede vindkast fra Atlanteren, klam luft, bladene som falt fra trærne og omstillingen av klokka til vintertid - selv om det var noen sporadiske øyeblikks lettelse, morgener da man kunne gå hjemmefra uten frakk og himmelen var skyfri og klar. Men disse var bare som falske tegn på bedring hos en pasient som har fått sin dom av døden. Da desember kom, var årstiden et faktum, og byen var nesten daglig dekket av en illevarslende stålgrå himmel, som i et maleri av Mantegna eller Veronese, det perfekte bakteppe for Kristi korsfestelse eller for en dag under dynen.”

En fortelling med nedadgående spiral. Men alt er relativt. Den som leter etter lyset, finner det. Det lyser i stille grender, tenker jeg fra midten av  årets mørkeste måned. Det lyser godt i byens mørke også. Er det grått og mørkt nok, er selv trafikklysenes grønne gjenskinn i våt og sørpete asfalt en liten glede. Men crescendoet ligger her: Den første adventshelgen ble hus og gater tent på. Opp med stjerner og ut med lyslenker, større og lengre for hvert år. Så kom engler, nisser, reinsdyr og alt som vanligvis ikke hører hjemme i gatebildet. De har overtaket nå. Til og med trikken svinger høyopplyst og ledpære-pyntet nedover i retning sentrum. Med åpne øyne går vi bananas i mørket for å gjøre det litt lysere i den mørkeste årstiden. 

‍

FARGER OG FØLELSER

På en lysmessig dyster desember-morgen i Tåkeland drømmer jeg om sommerens kulører. I mitt hode hører jeg Erik Byes malmfulle røst: "Jeg synger meg en blå, blå salme når dagen svinger hatten til farvel.... Da søker jeg min hvile ved treets trygge rot, mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot. "Det er langt unna, tenker jeg, og begynner å lage frokost. Morgentåken henger lavt over Vigelandsparken. Konturene av Monolitten kan såvidt anes. Før brødskivene er påsmurt, er det grå i ferd med å bli gyllent. Solen er på en liten visitt. Som en gjøk ute av uret gol den et lite ko-ko. En liten morgengave! Før det grå teppet ble trukket for igjen.

Å lete etter lyset er en god måte å møte sesongovergangen på. For det er jo så mange nyanser i vinterens farger. I mørket er alle katter grå, heter det. Ikke fordi de er det, men fordi det virker slik. Skumringstimen er blåsvart, med et vell av ubestemmelige farger. Hovedstaden kan bli vinterhvit på en halvtime, men hvit er ikke hvit. Og det er det aller hviteste vinterteppet vi helst vil ha.

Det rene fargebegrep finnes ikke, kan vi lese i den lille boken "Artes" med undertittel "Bemerkninger om fargene" av Ludwig Wittgenstein. "Den som snakker om en farges karakter, tenker alltid på en bestemt måte den er brukt på. Også en mørk rød kan lyse. Men en farge lyser gjennom sine omgivelser, i sine omgivelser," står det der. Så vet vi det før julen setter inn.  Lys skaper endring og nye farger, og de fleste fargene finnes det ingen blandingsformer eller kode for. De er vanskelige å bestemme, og de utløser ulike følelser. Ikke minst når det knaker i sesongenes overgangerSolen skal snart snu. I år skjer det på morgenkvisten 22. desember, midt i den siste adventshelgen. Så går det mot lengre dager, lysere tider og en annen fargepalett.

Hva jeg ønsker meg til jul? Et lite lager av lys, som jeg kunne forsyne meg fra og slippe ut håndfuller av på de mørkeste dagene. Til et stykke ut i februar. Og mens vi venter på det som med sikkerhet kommer, kan jakten fortsette på lyset som tross alt finnes. Både det naturlige og det som vi selv har iscenesatt. Vel vitende om svaret på hemmeligheten som gjelder året rundt: Det beste lyset kommer innenfra. Styrken trumfer det meste. 

‍

‍