Scener fra en stille sesong

Hvitmalte benker er alt jeg ser. I timen etter regnet lyser de mot blått hav og en melert fargehimmel. Et stilleben off season.

Jeg lever vinterliv i Nice noen uker, i en stillere sesong. Det er færre mennesker og lengre mellom bilene. Tempoet er senket og prisene lavere. Mer plass både fysisk og for tankene i det som er en slags mellomtid. Til å komme seg etter det som var. Til å gjøre seg klar for det som måtte komme.

Bildet foran meg, hvitt mot blått, er en invitasjon. Jeg går inn i det og setter meg på benken, som for en stund er min. Solen varmer såvidt, som en lyspære på noen ynkelige watt. Litt senere får jeg selskap på nabobenken. Jeg kikker diskrét og ser en eldre mann med den lokale avisen. Eldstesønnen til prinsesse Stéphanie av Monaco har forlovet seg, leser jeg litt på skrå. Mannen blar videre og finner en ny sak av interesse. Bilde og tittel handler om hvorvidt hunder bør være i bånd eller ikke i denne byen. Det er ikke breaking news på den franske rivieraen nå.

Etter en stund går jeg ut av bildet og oppdager et annet litt lengre bort på Promenade des Anglais. En syklist tar oppstilling ved muren ut mot Middelhavet. Han rigger seg til med vante bevegelser og avslører slik at dette er hans plass. En stoppestasjon mellom steder han er på, kanskje til og med daglig. Musestille sitter han der og skuer. Så lenge at jeg må gå videre. En variant av mannen og havet, dette.

Måkeflukt

En ny scene åpenbares rett ved. To unge menn alene på en lang rekke av blå stoler. De er ikke herifra. Da ville de ha tenkt på at maten de har med også er midt i blinken for måker. Levenet starter idet en skalk havner på bakken. Fra ingensteds kommer fuglene og stuper ned i kampen om maten, som var det liv om å gjøre. Den ene mannen løper av sted. En måkeflukt. Eller Et hjerte av stein manneflukt. Så er det over.

Jeg beveger meg ned på stranden. Ingen sand å se her, bare stein på stein, lag på lag, så langt du kan se. Alle er runde og glatte, i tusen shades of grey. Se meg, se meg, roper noen av dem, de med hvite striper på. Steinene er vasket og bølgeslipt i hundrevis av år. Ikke større enn at du får plass til dem i hånden. Eller i lommen, som et konkret minne om nettopp dette stedet og denne byen. Kanskje havner de i et glass der hjemme for ting du ikke vil glemme. Andre har skrevet og tegnet på steinene med tusj, for så å la dem ligge igjen her de hører til. Hjerter, symboler, ord, det du heter, eller den du er glad i. Et slags

visittkort til en navnløs "noen", som forteller at du var her en gang.  

Kort lunsj og liv som er langt nok

Jeg skutter meg i et ullteppe på stamrestauranten i vannkanten. Det er én av de få som ikke stenger i vintersesongen. Flere enn meg vil spise ute under åpen februarhimmel, selv om varmegradene er kalde. I morgen kan restauranten være stengt, og vi må finne andre steder der iltre varmelamper er på.

Mens jeg venter på maten låner jeg øre til bølgene. Når alt er stille omkring, høres de godt. Aller best det siste lille støtet idet bølgene skyller over steinene på stranden og trekker seg tilbake igjen. Det knatrer, knitrer og spraker. Pur natur.

En gul og blå ferge kommer sigende fra venstre og inn i det som er mitt perspektiv. Den er på vei til Korsika. Langt der ute i havet ligger Napoléons øy. Jeg kommer på at Seneca, den romerske forfatter, filosof og statsmann, ble forvist dit for nesten 2000 år siden. Det var sannsynligvis der han skrev ”Om livets korthet”, eller "De Brevitate Vitae". Livet er ikke kort, det er langt nok, sa han. Bare du bruker det rett. En påminnelse om å ta styringen i eget liv. Det er egnet tankestoff i denne stund. Ta vare på denne timen, hvisker jeg til meg selv, i et håp om at jeg hører etter.

Jeg er tilbake på stranden mentalt. Kontrasten mellom bikinikledde solbadere i høysesong og besøkende i lavsesong er stor. Stranden er langt fra folketom, men det er lengre mellom dem som oppholder seg her nå. For å kaste stein, for

å kaste med stang, for å kaste seg uti. Det er få i den siste gruppen. Turistene er godt kledd. De fastboende har funnet frem sine lite brukte klær for de aller kaldeste ukene i den stille sesong.

Det skyer til rett forut. En annen og liten sol kommer til syne langt der borte på stranden. Jeg går nærmere for å se, for jeg har slikt å gjøre. Det er en oransje paraply og noen som har satt seg ned under den. En kvinnelig turist

har funnet sin utsiktspost her på steingrunn. Jeg kjenner noen regndråper i pannen idet jeg tar bilde av paraplysolen med en voksen dame under.

Japansk visitt

På vei hjem svinger jeg innom det lokale bakeriet i gaten der jeg holder til. Foran meg står to japanske damer i midten av tyveårene. De har rett hår og pannelugg som den egyptiske dronning Kleopatra, i alle fall slik vi husker henne fra filmer. Ekspeditrisen ler når hun skjønner at de japanske ikke skal kjøpe croissanter eller baguetter, men er på jakt etter et godt bilde som de kan sende hjem. Nå slår hun armene ut og viser frem det fristende utvalget av franske bakervarer mens hun smiler til dem og rister på hodet litt innforstått til meg. Så er det min tur. Bonjour, Madame, hva vil du ha? Det jeg helst vil ha er et bilde av de japanske turistene som fotograferer kaker, brød og damen som selger dem. Men det sier jeg ikke. Jeg får mitt ferske nøttebrød og går videre.

Reis utenom

Å reise utenom sesong gir god mening for den som ikke må ha sol, varme, fart og fullt program. Det gir gode rammer for det langsomme og kontemplative. Vi tillater oss å slentre. Å dvele. Å stoppe. Å bli stående. Eller å sette oss ned. Vi ser, tar og skaper bilder, helt konkret og i vårt indre. Av landskap. Av ting som er stuet bort og venter på nye og varmere tider. Av reisende, som gjør som oss. Men også av fastboende når de er opptatt med vanlige gjøremål. Ikke minst tar vi bilder av oss selv der vi gjør ingenting.

Scener og bilder fra en stille sesong gir inspirasjon til å tenke over livene vi lever. Dessuten minner de oss om den upåaktede sjarm ved vanlige ting og verdien av helt vanlige dager.

‍