Strandhugg på sandbanken

Snart skal vi gå i land og spise lunsj på en sandbanke i Det indiske hav. Fire timer senere vil sandbanken forsvinne i vannet. Noe er mer ubestandig enn annet.

Vi legger ut fra Tanga langt nordøst i Tanzania i en lokal trebåt av typen dhaw, med det fornemme navnet «Lady Diana 3». Ruten går gjennom truet mangroveskog, som vokser i vann. Disse trærne har den besynderlige egenskapen at de gjør saltvann til ferskvann etter én av naturens mange trylleformler. Turen er estimert til en drøy time, før vi etter planen skal gjøre sandbanken til vår. Den oppstår og forsvinner som følge av vekslinger mellom høyvann og lavvann.

À LA CRUSOE

Langt der fremme i horisonten ser vi en lys stripe, som stadig utvider seg. På den skal vi slå oss ned en stund. For å spise medbragt lunsj, spille fotball, bade, snorkle rundt et gammelt skipsvrak og utforske den nesten kilometerlange sandbanken.

Vi fester ankeret og vasser fra der hvor båten ikke kommer lengre inn. Besetningen tar seg av det som skal i land. Kunnskap om lokale forhold gir business basert på et naturfenomen som oppstår to ganger hver dag. Men ikke alle dager er like gode. Det bør helst være fint vær og lite vind når sandbanken skal besøkes.

To medbragte bambusstokker settes myndig i sanden, og imellom dem spennes det opp et tøystykke, som med litt vind blir et perfekt skyggetelt. På et blunk har vi en liten Robinson Crusoe-leir. Hovedpersonen i én av verdens mest berømte bøker ble på sin øde øy i rundt fire år. Vi skal være på vår midlertidige sandbanke i drøyt fire timer.

LIV OG RØRE

Vi setter oss på medbragte stråtepper og nyter lunsjen på et sted som er borte om noen timer. Forbi oss, og ganske nær, passerer en båt med stående menn. De vinker og roper «hakuna matata», som på swahili betyr at vi ikke skal ha bekymringer.

Fiskerne roper tydeligvis noe annet også, for alle mennene ler høyt og uhemmet, ganske sikkert av oss. De bor i en landsby i nærheten og har gått sammen om å kjøpe fiskebåt. Det er slik det er her. Alle mennene er ute for å fiske hver dag, og de må stå for å få plass i båten. Når de kommer til land, får familiene deres forsyne seg med det de trenger, enten de har to eller ti barn. Fiskerne selger resten av fangsten og deler fortjenesten likt. Noen av pengene settes av til nytt seil, garn og annet de trenger for å holde det gående.

Vi er ikke alene inne på sandbanken heller. Store krabber fyker bortover i vill fart. En autostrada for krabber! Jeg prøver å løpe etter for å se og ta bilder, men krabbene er raskere enn meg. Når jeg tror jeg har dem, smetter de plutselig ned i et hull i sanden. Krabbefelt oppstår og forsvinner i ett sett. Mellom krabbene ser jeg edderkopplignende kryp som er transparente og fyker på florlette ben over sanden.

En flokk med hvite fugler har slått seg ned i en rekke på sandbankens smaleste og ytterste del. Går vi for nær, letter de, flyr en runde og lander på samme plass igjen. Fuglene må da også være begeistret over denne midlertidige landingsplassen.

Noen har tatt med en fotball og lager bane et stykke fra fuglene. Fire ølflasker settes på hodet i sanden og gjør nytten som mål. Det sparkes i sand ganske lenge, med høy sol på himmelen rett over oss, slik det er rundt ekvator.

HAVETS HEMMELIGHETER

Sandbanken er ikke bare et spesielt naturfenomen. Den gir oss innsyn i havets hemmeligheter. Det havet gjemmer, blir plutselig avslørt. En skattkiste som er åpen en liten stund. Formfullendte skjell, sprikende sjøstjerner og fargerike fragmenter av korallrev. Vi trenger ikke lete, det er bare å bøye seg og plukke, som vi gjør.​

Der finner jeg også konkylier og er med ett i egen barndom. Så spennende det var å komme over en konkylie og holde den opp mot øret! For jeg hørte vel bruset av hav? Innbilningen ble forsterket av troen på konkyliens magiske kraft. Igjen og igjen.

ØYEKLIKK

Havet rundt oss er blått og grønt i utallige sjatteringer. Lengst ned mot vannkanten ligger sanden i render, som var det en langgrunn åker. Mellom rendene har skjell og annet fra havets bunn samlet seg. Nesten så man skulle tro at det var sortert og dandert av en med stor ordenssans. Ikke noe fotografi kan gjenskape det så fint som det er. Jeg blunker med øynene og lagrer. Klikk, klikk. Det ene øyeklikket etter det andre.

I boken "Livets øyeblikk" skriver filosof Einar Øverenget om at det i skyggen av våre liv gjemmer seg mange mulige liv som man ikke får oppleve."Tilfeldigheter har ført meg dit jeg er, tilfeldigheter kunne ha ført meg et annet sted. Én ting er å oppleve at du deltar i ditt eget liv, en annen er å tro at det gir deg makt til å kontrollere hvilke hendelser du utsettes for," skriver han. Jeg subber i vannet langs sandbankens ytterkanter og tenker over tilfeldighetene som førte meg nettopp hit. På ebbe og flo gjennom faser. På hvor fort årene drar igjennom mitt liv. På at livet er et provisorium. Mot denne bakgrunnen gleder jeg meg allikevel over den perfeksjon jeg opplever i dag nettopp her, på et sted som snart skal forsvinne. Lykke er øyeblikk som varer lenge. Som nå.

I BEVEGELSE

Vannet stiger. Det flør fortere nå. Fotballbanen er straks for liten, og spillet må opphøre. Vi pakker sammen tepper, kjølebager, bambusstokker og tøystykket som har vært skyggetelt. Mens det ennå er tid, går vi om bord.

Så lukker Det indiske hav seg over sandbanken og gjemmer den, som om den aldri hadde vært. Til neste gang lavvannet igjen avduker et midlertidig sted for den som vil se, oppleve eller mellomlande. Men den er aldri helt den samme. Sandbanken er, som det meste, i konstant bevegelse og endring.

‍